TAKTEKKING

Skrevet av: Roger Falldalen - Oppdatert mars 2022

Denne artikkelen belyser ulike historiske metoder for taktekking - historisk sett var det variasjoner i materialbruk rundt i landet alt etter tilgang på materialer og råvarer.

TORVTEKKING
Torvtekking er en svært gammel måte å tekke taket på.  En vanlig metode var flere lag nevner (mellom 2 - 7 lag var vanlig men også flere har forekommet) på undertaket (taktroa) - deretter to lag med gresstorv. I raften (nederst på taket) ble torva holdt igjen med ulike lokale metoder. Det kan stedvis i antikvarisk øyemed godtas bruk av papp og knasteplast på takbordene men dette må ligge som en skjult løsning. Knasteplast kan medføre at torva sklir og betinger flere antall lekter for feste. Videre er det også lokale variasjoner og det er derfor viktig at disse følges når et torvtak skal restaureres. Eksempelvis kan mager torv fra en kaldere klimasone til en varmere sone i landet medføre stor ugressvekst.

Har du planer om å anlegge torvtak bør du forhøre deg ang. de lokale tradisjonelle metodene. Skal du restaurere - kopieres ofte den benyttede metoden med f.eks torv, never og trevirke fra stedet.


Bildet over: Loftstue, svalgang, med torvtak, fra Alvdal 1841 ( flyttet til Løten) og restaurert av Odd Nybroen, Løten - Foto: Gamletrehus.no

---

SPONTEKKING / STIKKTAK
Spontekking er en gammel metode benyttet på alle typer trehus men er kanskje mest kjent fra stavkirkene. Metoden strekker seg tilbake til våre stavkirkers tid på 1100 tallet. Mye brukt frem til 1600 tallet og i enkelte dalfører frem til 1800 tallet.

Stokken ble kløyvd med øks og det ble hugget jevnstore stykker. Selve sponen ble delt med knivblad (kløvd spon) eller sponhøvel (høvlet spon) etter "ostehøveøprinsippet". Sponen kunne ha ulike utforminger - fra de enkleste rektangulære til buede eller spisse i enden. Furu var den mest benyttede virke men gran forekom også. Virket skulle være mest mulig kvistfritt og uttak av stokken skulle ha mest mulig kjerneved som i seg selv er naturlig impregnerende. Skal det restaureres eller legges spontak på et eldre bygg bør det konfereres med lokale antikvariske myndigheter om benyttede tradisjonelle lokale metoder.

Bildet over: Flott spontekking og mønekam med profiler - Foto: Gamletrehus.no

Bildet over: Legging av rektangulær spon en mye benyttet løsning i skogsrike områder, fra kurs på Odalstunet - Foto: Gamletrehus.no

BORDTAK
Bordtekking har lange tradisjoner og metoden ble benyttet i skogrike områder og lite langs kysten/i kystnære strøk. Virket ble hugget på vinteren når treet "hviler" dvs suger minst vann, emner med minst kvist ble valgt ut. Bordene ble lagt i takets fallretning og ble lagt med overligger og underligger - sulagt (dvs at underkanten av hvert bord dekker overkanten av det underliggende bordet/ også benevnt: kavle, kvåv, kvav, gvåv). Overflaten kunne våre tilnærmet uhøvlet men fra 1700 tallet ble den mer høvlet som ga en bedring i vannavsiget.

Skal det restaureres eller legges nytt bordtak på et eldre bygg bør det konfereres med lokale antikvariske myndigheter om benyttede tradisjonelle lokale metoder - f.eks forekommer det lokale varianter hvor bordene er lagt over mønet i ulike varianter.


Bildet over: Bordtak på oppvarmet hus - her ble dette som oftest lagt på undertak, fra Trysil bygdetun - Foto: Gamletrehus.no


Bildet over: Bordtak med ulike bredder - på sekundærbygninger (låver, uthus m.m) uten oppvarming kunne bordtak bli lagt uten bruk av undertak - fra Trysil bygdetun - Foto: Gamletrehus.no


Bildet over: Taket på dette sveitserhuset på Jordet i Trysil kommune oppført i 1898 belagt med bølgeblikkplater. Under taket er det opprinnelig stikktak. Skifer og tegl på taket var langt mindre brukt til taktekking i Trysil på den tiden-  Foto: fra salgsprospekt

Til eksempel i Trysil kommune og mange andre steder i landet med rik skogtilgang var det vanlig å legge stikktak. Rik tilgang til skog og kunnskaper om denne tekkingen medførte også at huseier selv ofte la taket med virke fra nærliggende skog.

STEINTEKKING
Blir utbredt fra første halvdel av 1800 tallet samtidig med teglstein, men forefinnes som taktekking før den tid i områder med bruddstein. To typer var var vanlige:

Heller: utbredt på Vestlandet og ble hugget ut av stein med lokal karakter i mønsteret. Helletak var svært tungt og gjenkjennes med tildels eller svært ujevne former på hellene. Skal du etablere eller restaurere et helletak er det viktig at lokale tradisjoner følges. Gir ett svært solid og holdbart tak.


Bildet over: Villheller - utbredt på Vestlandet - stiller store krav til takkonstruksjonen p.g.a tyngden på hellene - Foto: Gamletrehus.no

Skifer: den mest utbredte type natursteintekking - tidligere var det skiferbrudd nesten over hele landet. Skifer tok over for torvtak og spontekking. Skifer muligjorde vesentlig brattere tak - ikke uvanlig med 40 grader helling (torvtak var vanlig med ca 23 grader helling). Tyngden på skifertak kan sidestilles med tyngden på teglsteinstak. Til taket ble benyttet leirskifer eller glimmerskifer. God kvalitetet på skiferen gir ett svært solid og holdbart tak. Utformingen på takskiferen var i begynnelsen villskifer men fikk etterhvert ulike fasonger:


Ilustrasjoner: Eksempler vanlig utforming/skifervarianter: Bilde 1: rektangel - Bilde 2: ruteskifer / firkantskifer- Bilde 3: lappeskifer/dråpeskifer - Illustrasjon: Gamletrehus.no

Bildet over: Sveitservilla med lappeskifer - Gaupne, bygget i 1905 - Foto: Ruben Kvalsøren


Bildet over: Firkantskifer lagt i forband  (halvt om halvt) - Foto: Ukjent

Bildet over: Ruteskifer fra et eldre skoletak i Vesterålen ca 70-80 år gammelt - Foto: Gunnar Aase

ENKELTKRUMMET TEGLSTEIN (VINGETEGLSTEIN)
Enkeltkrummet teglstein, ofte benevnt som "vingeteglstein",  til taktekking overtok gradvis for torv og spontekking på husene. Enkeltkrummet teglstein har vært produsert i landet siden 1600 tallet og mye benyttet på 1700 og 1800 tallet. De ble laget i ulike størrelser og utforming.


Bildet over: enkeltkrummet takstein, med flotte gamle mønepanner, fra Toten - Foto: Gamletrehus.no


Prinsipp for montering,lekter og sløyfer - typisk lekteavtstand var 30 cm.


Bildene over: enkelkrummet teglstein - en vanlig type takstein på 1700 og 1800 tallet - Foto: Gamletrehus.no


Bildet over: Forbilledlig tekking. Skal ødelagt gammel takstein byttes ut bør gammel og brukt erstatningsstein legges i adskilte felter, sekundærbygninger Rød Herrgård i Halden - Foto: Gamletrehus.no


Bildet over: Gammel teglstein har ofte svært god kvalitet og lang levetid. På gamle hus er de også et viktig element i bygningens historiske uttrykk - ta derfor godt vare på disse, gjenbrukstein fra Toten - Foto: Gamletrehus.no

Illustrasjon over: Steinen forekom også glassert, med ulik dekor og de tidligste steinene hadde ikke forhøyningen i midten nederst på steinen. Falset teglstein gir en svært holdbar og tett takløsning..

Bildet over: Falset teglstein, Moss ca. 1910 - Foto: Gamletrehus.no


Bildet over: De vakre mønepannene var tilpasset førhøyningen i taksteinene. Denne typen mønepanner kan være noe vanskelig å få tak i brukt men mønepanner til enkeltkrummet teglstein kan ofte benyttes.


Bildene over: Gammel teglstein kan ha påtrykt navn på teglverk og som bildet over viser patentnummer - "Onsager teglværk patent nr 5285 V-Gran" Den ble produsert fra ca 1910 - 1942. Les mer om denne typen her - Foto: Gamletrehus.no

GLASSERT TAKSTEIN (HOLLANDSK TAKSTEIN)
Gammel glassert takstein er sjeldent i dag - typen kom på markedet mot slutten av 1800 tallet og var i sin tid svært dyr i innkjøp. Glassert taksten har, p.g.a den glatte overflaten, mindre tilgroing enn uglassert takstein.

Bildene over: Original hollandsk glassert taksten tekket på taket til en flott bygning i jugendstil oppført på Hamar i 1907. Denne taksteintypen var svært dyr og fantes stedvis på mer påkostede villaer, spesielt i jugendperioden ca 1900 - 1915. Legg også merke til det flotte nedløpet - denne har ikke den karakteristiske knekken i overgangen men banket overgang - Foto: Gamletrehus.no

TAKRENNER

Takrenner i tre
En gammel løsning som var tilknyttet torvtak og spontak. Hvis du innehar eller har planer om å tekke taket med torv bør det følges lokale teknikker som også innbefatter takrenne- løsninger knyttet til lokale tradisjoner. Lokale løsninger kopieres, spesielt viktig der tak og renner er synlige, kombinert med moderne produkter kan resultatet bli både godt og holdbart .

Ta evt. kontakt med lokale antikvariske myndigheter eller lokale bedrifter som har erfaring med lokale skikker vedrørende torvtekking og tretakrenner i området der din bygning er destinert.


Bildet over:  Gamle smidde rennekroker i jern. Disse kan evt. overflatebehandles, ødelagte rennekroker kan kopieres av en smed - Foto: Gamletrehus.no

SINKRENNER, KOBBERRENNER, STÅLRENNER, ALUMINIUM

Illustrasjon over: prinipp for montering av eldre renner.

Sinkrenner var tidligere det mest benyttede materiale til takrenner og ble utbredt utover i sveitsertiden. I skjøtene ble det loddet med vanlig tinnlodding hvilket gir en god og holdbar loddeskjøt. Sinkrenner hadde en forventet levetid, ved riktig vedlikehold,  på mellom 40 og 50 år, deretter, som følge av korrosjon og forvitring, ble disse så tynne at utskifting ble nødvendig - men det er også en rekke eksempler på at disse har holdt betydelig lengre.


Bildet over: Det var vanlig å male sinkrenner i samme farge som husfasaden, de eldste typene hadde rennekroker som ble festet i  taklektene - Foto: Gamletrehus.no

For å oppnå forventet levetid var det viktig å male sinkrennene med linoljemaling som forlenger levetiden betraktelig. Det kan oppstå korrosjon hvis ulike metaller er i nærheten av hverandre - dette gjelder spesielt sink og kobber. Sinkrenner har vært borte fra markedet en stund men er nå gledelig nok på vei tilbake i handelen. Sinkrenner er nok et eksempel på at gamle bygningsdeler i stor grad overgår mer modere  produkter både i levetid og kvalitet.

Kobberrenner og takbeslag i kobber kom også utover i sveitsertiden og hadde statuspreg på større bygninger, gårder og bygårder. I likhet med sinkrenner har disse svært lang levetid og kobber eldes vakkert med en grønnlig patina.

 
Bildet over til venstre: Nedløpet i kobber har myk overgang og er av nyere dato - fra Vøienvolden Gård i Oslo / Bildet over til høyre:  Eldre kobberrenner har en karakteristisk "knekk" i overganger - fra Vøienvolden Gård i Oslo - Foto: Gamletrehus.no

TIPS! Stålrenner og beslag ruster forholdvis raskt og er følgelig ikke optimalt egnet i kystnære strøk og områder i landet med mye fukt/nedbør De kan påføres et galvaniseringsprodukt, feks Zinga , for å forlenge levetiden. Overflaten kan deretter males med linoljemaling hvilket forlenger levetiden ytterligere.


Bildet over: På denne sveitserbygningen i Halden fra 1899 ser vi tydelig at stålbeslaget har rustet der dette er mest utsatt for nedbør. Hvis dette fortsatt er helt uten hull vil det være mulig å overflatbehandle beslag, renner og nedløp - Foto: Gamletrehus.no

Aluminiumsrenner har i de senere år fått innpass i antikvariske bygningsvernmiljøer i Norge og godkjennes stedvis ifm. restaurering av gamle hus. Denne typen renner har tilnærmet samme egenskaper som sink men er betydelig blankere i utseendet.


Bildet over: Ved montering av nye renner på gamle hus godtar de fleste antikvariske myndigheter aluminium som er et moderne produkt. Dette kan overmales i husets farge som var vanlig tidligere - Foto: Gamletrehus.no